Hei! Jeg bruker mye tid på å bekymre meg for lillebroren min. Han er 23 år gammel, og bor fortsatt hjemme. Han jobber ikke og studerer ikke, og bruker mesteparten av tiden på å spille videospill. Jeg er sikker på at selvfølelsen hans ikke blir noe bedre av å kun sitte på rommet sitt, men han vil ikke begynne på noen av studiene han har karaktersnitt til å komme inn på... Han snakker om å ta opp fag, men gjør det aldri. Han har tatt studiespesialiserende, har et år på folkehøgskole og et år av en bachelorgrad som han droppet ut av. Hva slags muligheter er det for å få han inn i studie/arbeidslivet? Han er selv lite mottakelig for å ta kontakt med rådgiver/psykolog/NAV, og foreldrene mine klarer ikke å stille noen krav til ham, og betaler derfor alt for han. De er minstepensjonister, så de har ikke veldig god økonomi.
Så heldig broren din er som har en storesøster som bryr seg om han!
Det er vanskelig å få noen til å motta hjelp uten at de selv ønsker det, men du kan informere han om at unge under 30 år er en prioritert gruppe i NAV, og at han vil kunne få hjelp av en ungdomsveileder der. De fleste kommuner har lavterskel tilbud om psykisk helsehjelp til unge hvis det er slik at du tror han trenger noen å snakke med. Videre kan han søke studier via Samordna Opptak. Om han synes det er vanskelig å bestemme seg for hva han har lyst til å bli eller hvilke studier han er mest interessert i, så kan du be han lese litt mer om hvordan velge utdanning.
Du skriver at du bruker mye tid på å bekymre deg for han. I dagens situasjon, hvor koronaen tar stor plass i samfunnet, er det nok dessverre slik at en del unge mennesker sitter mye hjemme og spiller. Det er vanskeligere å få jobb nå, og det er tøft å studere digitalt. Mange unge finner tilhørighet og har det fint sosialt i videospillenes verden - kanskje gjelder dette også broren din, og kanskje bekymrer du deg mer for han enn nødvendig.
Du skriver at foreldrene dine ikke klarer å stille krav til han, og at de derfor betaler alt. Det kan hende at de med dette gjør lillebroren din en bjørnetjeneste, og at de burde begynne å stille krav til han. Samtidig er dette dine foreldres ansvar - ikke ditt. Du kan ikke ta ansvar for deres økonomi og deres liv.
Jeg håper du har fått noen tips til hva som finnes av muligheter der ute, samtidig må du huske på at broren din selv må ønske en endring i dagens situasjon for å få det til. Du kan hjelpe han så mye du klarer ved å informere om muligheter, anbefale han å gå ut, be foreldrene dine stille krav til han - samtidig må han selv ta grep. Mange studenter snakker med oss om utfordringer knyttet til familie og søsken, og du er også velkommen til å undersøke samtaletilbud ved din samskipnad.
Lykke til!
Vennlig hilsen sosionomen